Det finnes etterhvert et bredt utvalg i sneller til tyngre gjeddefiske. Historisk sett er det de runde snellene i metall som har dominert, men i det siste har plast og kompositt gjort sitt inntog også her. Disse er mer spennende, litt mindre å holde i, og har flere finesser enn de eldre modellene.
Et av de siste tilskuddene i Abu Garcia's multiplikatorfamilie er Max Toro. Snella skal plassere seg i mellomsjiktet prismessig, og gi de med et begrenset budsjett en fullgod snelle. Prislappen i Norge er satt til 2499,-. Jeg har fått låne en snelle av den norske importøren, og har brukt den under vårfisket.
Det første som slo meg da jeg åpnet esken var at dette er en stor snelle. Den er oppgitt til å være en 50-størrelse. Den er ikke spesielt lett, men framstår som solid. Vekten er oppgitt til 350 gram. Abu har gjeddesneller som er både tyngre og lettere enn denne. Ved nærmere undersøkelse viser det seg at stativet og sidegavlene er laget av kompositt. Jeg er vant til at gjeddesneller har stativ av aluminium eller stål, og synes det er friskt av Abu å satse på kompositt. Dette materialet er dominerende på de lettere snellene på markedet, og de har nok etterhvert fått god erfaring med hvordan det fungerer. Når man kaster tyngre baits, og særlig ved kjøring av større fisker, trenger man et stivt og stabilt stativ. Det er selvfølgelig ikke noe i veien for at et riktig dimensjonert komposittstativ skal kunne gjøre samme jobben. Kompositt har imidlertid noen ulemper; det tåler mindre slag og støt enn metall, og kan bli veldig sprøtt ved svært lave temperaturer. Dette kan være verdt å ta hensyn til ved isfiske når det er svært kaldt. Til gjengjeld får man gevinsten i redusert vekt, i tillegg til at plast føles varmere enn metall om våren og høsten. Jeg tillater meg å stille spørsmål om hvorvidt det er billigere med en linefører i kompositt enn metall, men velger å tenke at riktig dimensjonerte komposittmaterialer har en evne til å gi litt etter ved belastning og at det kan være fornuftig på en så liten komponent. Samtidig legger jeg merke til at det sitter en metallring i lineføreren for å unngå slitasje, og at selve lineføreren sitter godt beskyttet i stativet.
Snella har 5 kulelagere. Etter min mening er dette tilstrekkelig så lenge de er dimensjonert til bruken. Skal man kaste tyngre baits er man avhengig av at snella er godt vedlikeholdt for minske slitasje, men et stort antall lagere har ikke nødvendigvis noe å si på kastelengden. Skal man derimot kaste lette baits er det en fordel med en spole som følger på med line uten å holde igjen. Da har mange kulelagere, gjerne 8-10 stk en hensikt. Til tyngre fiske har det vel så mye å si at lagerene har god støtte i gavlene.
Jeg har etterhvert blitt vant til at Abu har knotter på sveiva av EVA-skum. Max Toro har arm av metall og gummiknotter. Metallarmen fungerer godt, og siden armen er knekt innover mot snellehuset er ikke følelsen så ulik dyrere sneller. Gummiknottene er myke og gode å holde i, og jeg har derfor ikke savnet skum. Forskjellen ligger nok i pris på materialer, uten at det betyr at kvaliteten er lavere.
Max Toro har en utveksling på 5,3:1. Utveksling er som kjent en balansegang. Jo høyere utveksling jo mer line inn på spolen per omdreining. Dette er supert til fiske om sommeren når vannet er varmt, eller når man skal fiske poppere, frosker eller andre baits i overflaten. I andre enden av skalaen handler det om moment. Lav utveksling lønner seg når det man skal sveive inn er tungt. I mine øyne befinner gjeddefiske seg et sted på midten. Vi trenger muligheten til å styre hastigheten på agnet, men samtidig moment når de store madammene kommer innom. 5,3:1 er derfor helt greit hvis man bare skal ha en snelle. I slutten av testperioden har jeg testet baits som går i overflaten, og med litt innsats får jeg dem til å gå akkurat slik jeg ønsker.
Hoveddrevene i Max Toro er laget av messing. Dyrere sneller har gjerne drev av stål, fortrinnsvis rustfritt. Messing er et mykere materiale enn stål, men vesentlig mer holdbart enn plast. Sannsynligvis er pris avgjørende for dette valget. Det mest kritiske med drev i sneller er risikoen for vridning ved belastning. Så lenge drevene har nok støtte til å holdes rett i forhold til hverandre blir gnaging og slitasje minimal. Altså vil de færreste oppleve at en snelle som er tilpasset bruken raser. Forskjellen blir synlig over lang tids bruk. Jeg har mine tvil om dette, som de fleste andre moderne sneller, er en snelle dine barnebarn kan arve men det er nok heller ikke poenget her.
Bremsen på Max Toro er Abu's etterhvert anerkjente Power Stack Carbon Matrix. Stjernehjulet på innsiden av sveiva er relativt stort og solid, og har klikkfunksjon. Jeg fisker normalt gjedde med godt tilskrudd brems for å kunne sette mothugget. Deretter handler det om å få redusert bremsen slik at fisken har mulighet til å ta litt line i steden for å ryke. Da må bremsen kunne løsnes uten at lina blir slakk. For meg framstår bremsen jevn og lettjustert.
Kastebremsen på snella er av typen MagTrax. Kort fortalt dreier det seg om at det sitter magneter i den ene gavlen. Ved å skru på hjulet som sitter på utsiden av huset endres avstanden mellom magnetene og spolen. Dette er etterhvert blitt et velprøvd og holdbart system som gjør det enkelt å justere bremsen mens man fisker. Når man endrer kastevekt justeres strammeskruen på spolen slik at betet ikke raser rett i bakken når spolen frikobles. Med kastebremsen av vil en såkalt professional overrun, fuglerede eller backlash lett kunne oppstå, med bråstopp og mulig tap av bait og fortom som resultat. Jeg pleier å sette kastebremsen på 50%, og justerer etterhvert. I motvind lønner det seg å kjøre med mer brems siden betet vil bremses av vinden, mens under gode forhold forsøker jeg å minske effekten av bremsen slik at kastelengden økes. Jeg tar ett klikk av gangen, og kjenner da med en gang med tommelen om lina reiser seg under kastet. Når bremsen er justert riktig går det an å få til god kastelengde uten at det er nødvendig å stoppe spolen med tommelen før betet treffer vannflaten, og dette må sies å være bra.
Under mitt fiske har jeg testet snella med baits mellom 20 og 150 gram. 20 gram fordi det er så lavt jeg synes det har noe for seg å teste med denne typen sneller. Siden den er såpass stor vil den føles klumpete og tung på stenger med lavere klassing. Den gode kastebremsen gjør at det nok ikke noe problem med lavere kastevekter. Den største begrensningen ligger i tykkelsen på lina. Skal man kaste langt med lettere baits må man ned i dimensjon. Testsnella var utstyrt med Spiderwire i 0,30mm. Når jeg kaster tyngre baits framstår snella som stiv og stabil, og da forsvarer den virkelig størrelsen sin. Dette er en solid snelle, som gjerne blir med på det meste innen gjeddefiske. Jeg har brukt den mest sammen med Abu Garcias Svartzonker Signature 8,6' 40-140g. Dette er ikke noen ny stang på markedet, men er kjent som en god startstang. Flere nyfrelste gjeddefiskere enn jeg har fått sine første fisker på slike stenger. Sammen med Max Toro blir dette en god kombinasjon. Jeg har også testet den på en Gunki Iron-t 20-80g for å kaste lette baits. Dette er en kvikkere og lettere stang. Her blir Max Toro litt i største laget, og stanga blir litt baktung. Det fungerer helt greit, men jeg kjenner at jeg savner Revo Beast som normalt sitter på denne stanga.
Etter noen måneders bruk sitter jeg igjen med et veldig godt inntrykk av denne snella. Det er naturlig nok mye større forventninger til test av dyrt utstyr. Man blir litt forutinntatt, dyrt bør også være bedre, men samtidig må man prøve å være objektiv. Max Toro virket klumpete og uhåndterlig da jeg tok den ut av esken, men etter en del bruk har den funnet plassen sin i hånda. Pekefingeren ligger veldig godt langs utsiden av gavelen. Tommelen faller lett ned på frikoblingstangenten slik at nytt kast kan foretas uten å skifte grep.
Da jeg pakket den ned for å sende den tilbake tenkte jeg, til min overraskelse, at denne kunne ha vært kjekk å beholde på Svartzonkerstanga.
Så da er kanskje ikke budsjettmodellen noe dårlig alternativ likevel...
Läs mer på bloggen
Det første som slo meg da jeg åpnet esken var at dette er en stor snelle. Den er oppgitt til å være en 50-størrelse. Den er ikke spesielt lett, men framstår som solid. Vekten er oppgitt til 350 gram. Abu har gjeddesneller som er både tyngre og lettere enn denne. Ved nærmere undersøkelse viser det seg at stativet og sidegavlene er laget av kompositt. Jeg er vant til at gjeddesneller har stativ av aluminium eller stål, og synes det er friskt av Abu å satse på kompositt. Dette materialet er dominerende på de lettere snellene på markedet, og de har nok etterhvert fått god erfaring med hvordan det fungerer. Når man kaster tyngre baits, og særlig ved kjøring av større fisker, trenger man et stivt og stabilt stativ. Det er selvfølgelig ikke noe i veien for at et riktig dimensjonert komposittstativ skal kunne gjøre samme jobben. Kompositt har imidlertid noen ulemper; det tåler mindre slag og støt enn metall, og kan bli veldig sprøtt ved svært lave temperaturer. Dette kan være verdt å ta hensyn til ved isfiske når det er svært kaldt. Til gjengjeld får man gevinsten i redusert vekt, i tillegg til at plast føles varmere enn metall om våren og høsten. Jeg tillater meg å stille spørsmål om hvorvidt det er billigere med en linefører i kompositt enn metall, men velger å tenke at riktig dimensjonerte komposittmaterialer har en evne til å gi litt etter ved belastning og at det kan være fornuftig på en så liten komponent. Samtidig legger jeg merke til at det sitter en metallring i lineføreren for å unngå slitasje, og at selve lineføreren sitter godt beskyttet i stativet.
 |
| Stativ og linefører i kompositt. |
 |
| Sveivarm i metall og gummiknotter. |
 |
| Utveksling midt på treet. |
Hoveddrevene i Max Toro er laget av messing. Dyrere sneller har gjerne drev av stål, fortrinnsvis rustfritt. Messing er et mykere materiale enn stål, men vesentlig mer holdbart enn plast. Sannsynligvis er pris avgjørende for dette valget. Det mest kritiske med drev i sneller er risikoen for vridning ved belastning. Så lenge drevene har nok støtte til å holdes rett i forhold til hverandre blir gnaging og slitasje minimal. Altså vil de færreste oppleve at en snelle som er tilpasset bruken raser. Forskjellen blir synlig over lang tids bruk. Jeg har mine tvil om dette, som de fleste andre moderne sneller, er en snelle dine barnebarn kan arve men det er nok heller ikke poenget her.
Bremsen på Max Toro er Abu's etterhvert anerkjente Power Stack Carbon Matrix. Stjernehjulet på innsiden av sveiva er relativt stort og solid, og har klikkfunksjon. Jeg fisker normalt gjedde med godt tilskrudd brems for å kunne sette mothugget. Deretter handler det om å få redusert bremsen slik at fisken har mulighet til å ta litt line i steden for å ryke. Da må bremsen kunne løsnes uten at lina blir slakk. For meg framstår bremsen jevn og lettjustert.
Kastebremsen på snella er av typen MagTrax. Kort fortalt dreier det seg om at det sitter magneter i den ene gavlen. Ved å skru på hjulet som sitter på utsiden av huset endres avstanden mellom magnetene og spolen. Dette er etterhvert blitt et velprøvd og holdbart system som gjør det enkelt å justere bremsen mens man fisker. Når man endrer kastevekt justeres strammeskruen på spolen slik at betet ikke raser rett i bakken når spolen frikobles. Med kastebremsen av vil en såkalt professional overrun, fuglerede eller backlash lett kunne oppstå, med bråstopp og mulig tap av bait og fortom som resultat. Jeg pleier å sette kastebremsen på 50%, og justerer etterhvert. I motvind lønner det seg å kjøre med mer brems siden betet vil bremses av vinden, mens under gode forhold forsøker jeg å minske effekten av bremsen slik at kastelengden økes. Jeg tar ett klikk av gangen, og kjenner da med en gang med tommelen om lina reiser seg under kastet. Når bremsen er justert riktig går det an å få til god kastelengde uten at det er nødvendig å stoppe spolen med tommelen før betet treffer vannflaten, og dette må sies å være bra.
 |
| MagTrax kastebrems med utvendig justering. |
Etter noen måneders bruk sitter jeg igjen med et veldig godt inntrykk av denne snella. Det er naturlig nok mye større forventninger til test av dyrt utstyr. Man blir litt forutinntatt, dyrt bør også være bedre, men samtidig må man prøve å være objektiv. Max Toro virket klumpete og uhåndterlig da jeg tok den ut av esken, men etter en del bruk har den funnet plassen sin i hånda. Pekefingeren ligger veldig godt langs utsiden av gavelen. Tommelen faller lett ned på frikoblingstangenten slik at nytt kast kan foretas uten å skifte grep.
 |
| Bred, avrundet, tommeltangent. |
Så da er kanskje ikke budsjettmodellen noe dårlig alternativ likevel...
Läs mer på bloggen
