Gråvær med yr i luften og 8-10 sekundmeter er ikke det mest oppløftende å våkne opp til. Men med muligheten til mange timer på vannet er det bare å bite tennene sammen og komme seg ut. [FONT=Helvetica Neue Light]Med bølgenes bevegelse under flytebryggen, kunne mindre sjøsterke sjeler fått problemer med å komme seg ut til båtens plass. Vindtrykket som sådan var ikke ekstremt, men merkbart. Brygga gynget godt, og det var ikke en sjel å se i båthavna. [/FONT]
Stian og jeg la ut fra Killingen rett før 11.00. Vi la kursen rett igjennom den værste sjøen, for å komme oss i le på Bunnefjordsiden av Nesoddtangen. Overfarten gikk sakte og pent i 5-6 knop, noe mer var helt uaktuelt med tanke på bølgene.
Med ujevne mellomrom kom det noen enda litt større bølger, som slo opp på fordekket så vannet fossrant langsmed gangveiene på hver side av kabinen og ned på akterdekket. Langt i fra farlige mengder vann, selvlensen tok unna vannet fortløpende, og det var egentlig greit å få testet Frøken Evada litt i trygg avstand fra båthavna. Hun har fått kjørt seg litt på Tyrifjorden tidligere, men med en mulig tur til Vänern senere i år er det greit å få en følelse for hva hun tåler og ikke tåler. Jeg fikk i hvertfall skylt bort det meste av asfaltstøvet som har gjort båten mer grå enn hvit i løpet av de siste månedene...
Vel over og i le, ut med drivankeret og vi kunne starte dagen med kastefiske etter sjøørret. De neste timene vekslet vi mellom spinnfiske, vertikalfiske og en kort dorgeøkt, før vi fortøyde båten ved bryggene i Ursvikbukta. Her gikk vi i land og fisket av vika fra bryggene. Vika virker veldig lovende, men vi så ikke antydning til liv. Pålandsvind (vind fra nordøst) her og vika kan være en plass på "må dit" listen, i den grad nordavind frister til fiske i det hele tatt...
Etter å ha strekt litt på beina, krysset vi tvers over fjorden til Malmøykalven. På skjæret vest for kalven stod denne godt plassert.
Både redningsskøyta og politibåten var bortom for å se på den. Snekka kan ha slitt seg i fra sin vanlige plass i vinden og drevet på skjæret, det var i hvertfall ingen ombord.
Vi driftfisker oss derfra og inn til Skinnerbukta ved Malmøya, mens Stian vertikalfisket og jeg spinnfisket. Her var vinden delvis levlig, og med mitt nye enorme drivanker gikk vertikalfisket rimelig greit. Det virket som Stian fikk smaken på dette, der han nistirret på jiggens dans over ekkoloddskjermen, kun avbrutt av uttrykk som "den stiger!" og "fa.. Den gikk ned igjen". Dog var det noen som gikk på og tok jiggen også.
På bildet under ser du jiggen til Stian, en torsk som kommer opp fra bunnen, litt kaos under krokingen og så drar Stian opp begge deler.
Slik så torsken ut over vann:
Neste kom et par minutter senere, og var støpt i den samme formen. Som på bildet over, ser du jiggen danse bortover skjermen, men den forsvinner nesten omtrent midt på. Det er fordi vi driver litt fortere akkurat nå, (0,8 knop mot 0,6 knop på ekkoloddbildet over), og Stian sliter derfor med å holde jiggen innenfor ekkoloddkonen. Du ser to torsk på vei opp fra bunnen, den ene tar jiggen og sveives opp, mens den andre svømmer ned til tryggheten igjen.
Slik så denne ut:
Storm jiggen Stian hadde lånt fikk fort favorittstatus der han satt med "TV-spill-fiske" mens jeg kastet etter sjøørret fra fordekket. Han fisket med en Storm Ultra Eel, som jeg har hatt gode resultater med tidligere. I motsetning til Savagear sin Sandeel, har denne masse bevegelse da den er laget av mye mykere gummi. Mykere gummi ved havfiske har dog en ulempe, på skikkelig dypt vann vil vanntrykket presse sammen jiggen. Litt enkelt sagt er altså Storm sin variant fin for grunnere vann ala det vi fisket på over, mens Savagear sin variant er bedre på dypt vann. Nøyaktig hvor skillet går vet jeg ikke, så her må man bare føle seg frem.
Stian nappet opp fire av disse torskene før vi kjørte en tur inn til Ormsundet. Der var det bra fart i vannet gjennom sundet, men bortsett fra at jeg mistet Stians favorittjigg, var det lite action å spore.
Neste stopp var nordsiden av Langøya. Dette er en av favorittplassene mine for sjøørret i fjorden, men i dag var det ingen hjemme der. Tiden var i ferd med å renne ut for oss også.
Etter Langøya var det på tide å sette baugen i retning Killingen igjen, og komme seg hjem. Vi forlot Langøya med solen på vei ned, i le av øya var forholdene så idylliske at man nesten kunne glemme bølgekaoset rett på andre siden av øya.
Glemme det gjorde vi ikke. Veien tilbake til Killingen fikk norsk veistandard til å fremstå som en nystrøket skjorte. Da jeg kom hjem kjente jeg at jeg faktisk var blitt sliten i bena av å stå og gynge frem og tilbake hele dagen.
Läs mer...
(Detta inlägg har postats automatiskt)
Stian og jeg la ut fra Killingen rett før 11.00. Vi la kursen rett igjennom den værste sjøen, for å komme oss i le på Bunnefjordsiden av Nesoddtangen. Overfarten gikk sakte og pent i 5-6 knop, noe mer var helt uaktuelt med tanke på bølgene.
 |
| Foto: Stian Johansen |
 |
| Foto: Stian Johansen |
 |
| Foto: Stian Johansen |
Med ujevne mellomrom kom det noen enda litt større bølger, som slo opp på fordekket så vannet fossrant langsmed gangveiene på hver side av kabinen og ned på akterdekket. Langt i fra farlige mengder vann, selvlensen tok unna vannet fortløpende, og det var egentlig greit å få testet Frøken Evada litt i trygg avstand fra båthavna. Hun har fått kjørt seg litt på Tyrifjorden tidligere, men med en mulig tur til Vänern senere i år er det greit å få en følelse for hva hun tåler og ikke tåler. Jeg fikk i hvertfall skylt bort det meste av asfaltstøvet som har gjort båten mer grå enn hvit i løpet av de siste månedene...
Vel over og i le, ut med drivankeret og vi kunne starte dagen med kastefiske etter sjøørret. De neste timene vekslet vi mellom spinnfiske, vertikalfiske og en kort dorgeøkt, før vi fortøyde båten ved bryggene i Ursvikbukta. Her gikk vi i land og fisket av vika fra bryggene. Vika virker veldig lovende, men vi så ikke antydning til liv. Pålandsvind (vind fra nordøst) her og vika kan være en plass på "må dit" listen, i den grad nordavind frister til fiske i det hele tatt...
Etter å ha strekt litt på beina, krysset vi tvers over fjorden til Malmøykalven. På skjæret vest for kalven stod denne godt plassert.
 |
| Foto: Stian Johansen |
Både redningsskøyta og politibåten var bortom for å se på den. Snekka kan ha slitt seg i fra sin vanlige plass i vinden og drevet på skjæret, det var i hvertfall ingen ombord.
Vi driftfisker oss derfra og inn til Skinnerbukta ved Malmøya, mens Stian vertikalfisket og jeg spinnfisket. Her var vinden delvis levlig, og med mitt nye enorme drivanker gikk vertikalfisket rimelig greit. Det virket som Stian fikk smaken på dette, der han nistirret på jiggens dans over ekkoloddskjermen, kun avbrutt av uttrykk som "den stiger!" og "fa.. Den gikk ned igjen". Dog var det noen som gikk på og tok jiggen også.
På bildet under ser du jiggen til Stian, en torsk som kommer opp fra bunnen, litt kaos under krokingen og så drar Stian opp begge deler.
.png) |
| Torsk som tar 1 |
 |
| Le, sol og fisk. Life is good. |
Neste kom et par minutter senere, og var støpt i den samme formen. Som på bildet over, ser du jiggen danse bortover skjermen, men den forsvinner nesten omtrent midt på. Det er fordi vi driver litt fortere akkurat nå, (0,8 knop mot 0,6 knop på ekkoloddbildet over), og Stian sliter derfor med å holde jiggen innenfor ekkoloddkonen. Du ser to torsk på vei opp fra bunnen, den ene tar jiggen og sveives opp, mens den andre svømmer ned til tryggheten igjen.
.png) |
| Torsk som tar 2 |
 |
| Livet er fortsatt bra. |
Storm jiggen Stian hadde lånt fikk fort favorittstatus der han satt med "TV-spill-fiske" mens jeg kastet etter sjøørret fra fordekket. Han fisket med en Storm Ultra Eel, som jeg har hatt gode resultater med tidligere. I motsetning til Savagear sin Sandeel, har denne masse bevegelse da den er laget av mye mykere gummi. Mykere gummi ved havfiske har dog en ulempe, på skikkelig dypt vann vil vanntrykket presse sammen jiggen. Litt enkelt sagt er altså Storm sin variant fin for grunnere vann ala det vi fisket på over, mens Savagear sin variant er bedre på dypt vann. Nøyaktig hvor skillet går vet jeg ikke, så her må man bare føle seg frem.
 |
| foto; www.elbe.no |
Stian nappet opp fire av disse torskene før vi kjørte en tur inn til Ormsundet. Der var det bra fart i vannet gjennom sundet, men bortsett fra at jeg mistet Stians favorittjigg, var det lite action å spore.
Neste stopp var nordsiden av Langøya. Dette er en av favorittplassene mine for sjøørret i fjorden, men i dag var det ingen hjemme der. Tiden var i ferd med å renne ut for oss også.
 |
| Jeg denger etter sjøørret. Foto: Stian Johansen |
Etter Langøya var det på tide å sette baugen i retning Killingen igjen, og komme seg hjem. Vi forlot Langøya med solen på vei ned, i le av øya var forholdene så idylliske at man nesten kunne glemme bølgekaoset rett på andre siden av øya.
 |
| Foto: Stian Johansen |
Glemme det gjorde vi ikke. Veien tilbake til Killingen fikk norsk veistandard til å fremstå som en nystrøket skjorte. Da jeg kom hjem kjente jeg at jeg faktisk var blitt sliten i bena av å stå og gynge frem og tilbake hele dagen.
Läs mer...
(Detta inlägg har postats automatiskt)
