Dette er en historie som er et år gammel, men jeg vil likevel dele opplevelsen med dere. Håper dere tåler norsken, å skrive på svensk utgikk :P
Noen turer er ikke til å tro.
Noen turer klaffer så pass bra at man på en måte blir overrasket. Ja, letter sjokkskadd sitter man igjen etter endt tur og ikke helt fatter at alt stemte så pass bra som det gjorde. Man sitter der, med et litt fårete flir om munnen, ser litt åndsforlatt ut og klarer ikke egentlig å snakke så masse. Mye en reaksjon på at man for kort tid siden hoppet og spratt rundt på ei brygge og skrek i glede og skrekkblandet fryd over hva man var med på. En slags kollaps antageligvis...
Dagen begynte som den ofte gjør, med at jeg kom ti minutter for sent til jobb. Dagen gikk med til å selge billige fiskesett til de lokale polske snekkerne, svenskepilker til gamlekara fra strilelandet og litt forskjellig småtteri til diverse tyske turister. Alt ved det normale altså. Eller, helt normalt var det ikke. Tiden gikk ørlite grann senere enn den vanligvis gjør, og jeg var stadig borte på det gamle vraket av en PC vi har (seriøst, jeg mistenker at den er dampdrevet) for å titte på noen bilder. Bildene er tatt på plassen jeg skal fiske på senere på dagen, og jeg blir lettere skjelven når jeg tenker på hva som er mulig å ta der.
Dvs, en Conger conger er ikke egentlig mulig å ta. Det er en av disse umulige myteomspunnede artene man hører om, drømmer om, og håper på å få en vakker dag. Uten noe særlig stort håp, må legge til det. Nei, man regner med at det blir med håpet, og anser det som en så vanskelig og umulig oppgave at man rett og slett ikke har tid til å starte på et slikt prosjekt. Det virker FOR umulig og tidkrevende.. Man har hørt om havålgutsinger som har levert en fisk på land i løpet av hundrevis av fisketimer, og tenker at «jaja, man får da i alle fall en tur sammen med hyggelige folk, og kanskje ei lita lange som bifangst?» Havålen er jo umulig, så den får man ikke. Allikevel går man med et ørlite håp bakerst i hodet. En bitteliten tanke man ikke tør tenke, men som allikevel ikke riktig slipper taket. «Tenk om, tenk om, tenk om!!» Men noe stort håp, det er det ikke.
Klokken ble fire, den siste tyske turist ble pælma ut av butikken, jeg kastet meg på sykkelen og har sjelden før syklet så fort opp bakkene til Sandviken og hjem. De sakene som ikke allerede lå klar i sekken ble slengt oppi, litt mat ble fortært foran pcen og plutselig er Svein der, med åpen bil og sitt alminnelige glis rundt munnen. Saker og ting blir plassert i bilen, jeg slenger meg inn og vi er klare for tur. På veien opp snakker vi litt om ålen Erling fikk, og hvor hinsides rått det ville være å få noe liknende. Egentlig bare samme arten. Eller, egentlig bare få se en. Eller håve en. Vi har selvsagt ikke de helt store forhåpningene, men så var det den lille tanke helt bakerst i hodet da. «Tenk om, tenk om, tenk om!!»...
Vi finner frem, velter ut all bagasjen (det blir endel når kystmeiterne er på tur), setter opp stangstativene og rigger opp stengene. Jeg slenger først ut et vanlig pulleytackle med sirkelkorker for å forsøke meg etter piggskata. Litt tidlig på kvelden for havål ennå sier jeg. Egentlig er jeg vettskremt ved tanken på hva som antagelig befinner seg i steinhaugen under oss. Karpestanga blir rigget og plassert i det jeg tror er nogenlunde riktig retning i forhold til hvor de tidligere skatene har blitt tatt. Setter meg ned og begynner å rigge havålfanger. En 20 - 30 cm lang stålvaier med en 8/0 Cox & Rawles J krok i enden. Smeller en glidebom på sjokkfortommen og fester wieren med krok og diger bloddryppende makrellbit på utenfor der og pælmer dette avgårde med surfstanga. Strammer til og setter meg ned, rimelig sikker på at jeg i alle fall har gjort endel ting rett i forhold til plassering av agn. Nå er det bare å vente på skumringen og at ålene skal bli aktive.
Etterhvert dukker Erling opp, det samme gjør Øyvind, og etter at de har rigget seg til setter vi oss ned med en kaffe og prater litt om løst og fast. Mest fast egentlig, da samtalen til stadighet dreide inn på havål... I blant skjer det rare ting med stengene. Et lite klikk, et lite pip, slakk på snøret, bomfast i bunn på tackle som for ti sekunder siden lå bra til, store makrellbiter som er bitt tvert av. Vi tenker vårt, men er litt redde for å si noe, da det på sett og vis er for sprøtt at det skulle være noe særlig aktivitet så tidlig på kvelden, eller rett og slett havålaktivitet av noe særlig stor grad i det hele tatt..
Litt over ti skjer det noe. Etter endel bomtilslag på noen smårun piper det i varsleren til Erling. Et pip. Et til. Det SKRIKER i varsleren og Erling slenger seg ned i røysa og tar tak i stanga. Gir et kjapt og kontant tilslag og den sitter! «Havål», sier Erling, som om det skulle være den mest naturlige ting av verden. «Garantert havål, og den er relativt stor». Erling får løftet fisken fra bunn, og begynner arbeidet med å hindre at den går ned i steinura. Det er ikke rom for å kjøre den i noen særlig grad, da mulighetene den har for å gå ned i sprekker rett og slett er for mange. Jeg hopper ned til Erling med en stor laksehåv og venter, i skrekkblandet fryd, på å få se fisken. Når den dukker opp i overflaten holder jeg på å pisse på meg. Der er den, den umulige fisken. Og FOR et beist av en fisk! Fy steike satan for et råskinn! Den gjør noen vannvittige sprell, og jeg ser jo selvsagt kjapt at håven ikke er stor nok, men det er bare å forsøke som best man kan. Etter et par mislykkede håvingsforsøk hvor fisken har plasket og herjet så pass at jeg er sikker på at den skulle slå seg av og stikke når som helst får jeg endelig håven inn rundt halen. Etter det er det bare å løfte fisken opp. Tenker jeg... «I hælvete, den er TUNG!» skriker jeg, og det blir mer haling enn løfting for å få håven med fisk i opp på kaia, men opp kommer den, og vi kan juble for nok en ål av sykt kaliber på land. Avkroking og veiing er et kapittel for seg selv, ålen buktet seg og sprellet og slo med halen så mer enn en av oss fikk seg en smekk,men til slutt får vi rullet dyret over i karpesekken. Jeg løfter opp, og ser på vekta. «Din andre over 10 kilo er et faktum» Sier jeg til Erling. Vekta viser 11400gram, og Erling er den gladeste mann på vestlandet. Fisken blir behørig fotografert, for så å bli sluppet tilbake i sitt rette element.
Avkrokingen er ikke alltid like lett... Pass fingrene!
Litt liten plass?
Hva skal man si... Dette er en stor fisk...
Vi sitter igjen på land, lettere sjokkskadde, og med en veldig god følelse i kroppen. Vi har fått en Conger på land, en svær en, og turen er langt fra mislykket. For min del var bare det å skulle håve beistet mer enn nok action på en kveld, så det tok litt tid før den verste skjelvinga ga seg gett... Vi setter oss til slutt tilbake i stolene, og venter på fler fisk Litt mer optimistiske nå. «Mye vil ha mer» er det noe som heter, og dette gjelder i aller høyeste grad havål. Har du først fått en på kroken kan du knapt vente på den neste. Det som kjennetegner praten vår fra nå av er en større tro på at en av oss andre også kanskje kan få en ål. Optimismen øker, og denne «Tenk om, tenk om, tenk om!!» fra tidligere i kveld kryper lenger og lenger frem i hodet. Timene går, og Erling begynner å bli litt urolig. Det skulle jo vært utgjort om det bare var han som skulle få fisk, guiden, som at på til har fått en diger en før... Plutselig skriker det i en varsler igjen. Erling sin... Igjen... Tilslaget kommer, og ålen sitter. «Liten» sier Erling, og det hadde han rett i. Et lite slips av en ål på rundt halvannen kilo dukker opp. Er det conger, eller vanlig ål? Joda, en havål, men bitteliten. Fisken går på sjøen igjen uten noe mer dikkedarier. Det er de store vi skal ha.
Erlings bekymringer på vegne av oss andre øker, han ser gjerne at vi også skulle kunne få litt fisk. Vi er derimot optimistiske, og uansett fornøyd med kvelden. Så skjer det. Det går på snella til Øyvind. Han løper bort, løfter, og fisken sitter. «Havål!» kommer det kjapt fra ham, kjapt etterfulgt av et «NEEEEEI!!!» Fisken har gått løs, og vi har fått nok en bekreftelse på at sirkelkroker ikke er noe særlig å bruke på havålen. Her må man ha muligheten til å gi et skikkelig hardt tilslag, og da er det J-kroker som gjelder. Store J-kroker.
Det går litt tid, Svein begynner å sige ned i stolen, gammel som han er, da det kan anes noen ørsmå bevegelser i stangtuppen hans. «Det er noe bortpå hos deg Svein» sier jeg, og mannen er ikke sen om å løfte stanga fra tripoden og slå av baitrunneren. Han kjenner på sena og konstanterer at joda, det er noe der. «Tilslag», nærmest hvisker jeg, og nesten før jeg er ferdig med å si det smeller han til. «JADDA!!» Vræler den gamle mann. Fisken sitter, og den er diiiger! Svein skriker og hoier, dette er det sykeste den gamle kroppen har vært med på hva sportsfiske angår, og det sier litt, så gammel som han er. Glemt er alle turene til Skogseid hvor han kun har fått bleike halvkilosrøyer, glemt er alle kystmeiteturene uten fisk. Det eneste som står i hodet på mannen nå er at denne er svær og den skal opp og FYYY FAEN så fett dette er!!! Igjen tar jeg håven og stiller meg klar. Svein står oppe på brygga, og jeg er litt stresset for at han ikke skal ha god nok kontroll der oppe fra. Det er et lite stykke ned til vannet, og ikke spesielt lett å komme seg ned dit med diger illsint havål i andre enden av snøret. Til slutt ser vi fisken... Og FOR en fisk! Om jeg holdt på å tisse på meg under landingen av Erling sin fisk, var jeg tett opp til å bæsje på meg denne gang. Dette var virkelig djevelen selv, og noe så veldig som den ikke var interessert i å komme på land. Kortskaftet håv som jeg hadde, klart jeg rett og slett ikke komme langt nok ut til å få den over halen. Erling kommer ned med en klepp, og samtidig som han får kleppen såvidt inn klarer jeg å få håven over halen på fisken. Bra var det, for i samme øyeblikk ruller fisken som om den var konstruert og designet spesielt for det formålet, og Erling står igjen med en tom klepp. Jeg derimot, har håven full av conger, og får løftet dette opp på en stein. Spinkel som jeg er trenger jeg hjelp til å løfte dette opp ura i mørket, og sammen får Erling og jeg løftet håven med den sprellende ålen opp på kaien, til en mann så glad at jeg ikke har sett makan. Svein var så fra seg av glede at han hoppet, og vi andre så på hverandre med store øyne og tenkte at dette kunne pokker ikke være sant. Fyttifeita for en fisk! Avkrokingen skjer kjapt, med en del ikke så kule sprell hit og dit (Jeg sier det igjen, FOR en fisk, at denne skal ha knust inventaret i småbåter tror jeg helt klart på), et par ganger måtte vi stoppe den fra å stikke rett tilbake i sjøen. Over i karpesekken, som fremdeles var for liten, og på med vekta.
I det jeg skal til og løfte vekta hører jeg Øyvind si: «øøøh, Åsmund... Det går på stanga di...». Jeg slenger fra meg det jeg har i hendene, hopper med fare for liv og helse ned i steinura, og hiver meg over tripoden. Jeg løfter stanga fra varsleren, strammer bremsen på Power Aeroen og gjør et kontant tilslag. Å fyttisteike som det var liv i den andre enden!!! «FIIIISK!!» skriker jeg, og er ganske sikker på at dette er rette sorten. Den stanger og røsker og nykker så mye i stanga at jeg blir helt svett. Jeg planter bena godt på en stor stein, lener meg bakover mot en lignende, og begynner å pumpe fisken opp fra bunn og over steinura. Nervepirrende er bare forbokstaven. Mens jeg kjører fisken min hører jeg at ålen til Svein blir veid til 13410 gram. Dagens største, med andre ord. Denne er ikke så stor, men definitivt stor nok. Jeg begynner så smått å bli litt stressa, for jeg kan se knuta på sjokkfortommen uti vannet, og det er ennå ingen på plass med håv... «Seriøst guttær, har jeg INGEN venner her??!» roper jeg, mens de stakkars gutta løper frem og tilbake i kaoset som råder på kaia, «hvor er håven?», «ta bilder», «noen som har lys?», «jeg ser ikke en dritt»! Til slutt ser jeg Erling hoppe ned ved siden av meg, med håv i den ene neven og klepp i den andre. «Ta den med håven» sier jeg, «den er ikke så enorm». Og der kommer den til syne... Jeg hadde antatt at det var en conger, men det var godt å få det bekreftet. Et par rullinger og plaskinger etter lå fisken trygt plassert i håven, og jeg kunne bryte ut i et gledeshyl av de sjeldne. Opp på kaien, hvor Svein fremdeles blir fotografert med sin fisk er det masse rot og kaos. Vi får avkroket nok en fisk, rullet denne over i karpesekken, og jeg løfter vekta. 6993... «Skulle gjerne hatt den over 7» sier jeg til Erling. «Javel» sier han, «vi får løfte den helt klar av bakken da». Vi løfter den opp så hele halen er over betongen, og vekta drar seg til 7005 gram. «JAAAAAAADAAA!!!» Ikke så stor som Svein og Erling sin, men det gjør selvsagt ikke noe. Jeg er hinsides glad for min første havål, og vet ikke om jeg skal le eller grine eller juble eller hva... Plutselig går det opp for oss... Vi har to (2!) Conger på land samtidig... Vi antar at det ikke skjer så veldig ofte, og får tatt noen bilder av begge fiskene med fiskere. Etter bildesessionen er det ned i ura med fisken, noe som i seg selv er et hasardiøst prosjekt i mørket på glatte steiner. Fiskene kom seg til slutt ut i sjøen igjen, og svømte tilsynelatende friske og fine tilbake til bunn. Svein klarer ikke å si et ord, jeg klarer ikke å sitte stille og begge er så glade, så glade så glade... For et sjokk denne fisken påførte oss. Gratulasjoner og klemmer (svært maskuline sådan) blir utdelt, og etter en stund klarer jeg å samle meg til å agne om og slenge ut igjen. Svein klarer ikke. Vi fisker i kanskje en eller to timer til, og Svein får ikke til å samle seg så mye at han får slengt ut nytt agn. Mannen er i sjokk, og vi forstår ham så godt så godt. La det være sagt først som sist, Ingen har fortjent denne fisken mer enn Svein. Ingen.
Min fisk 7005 gram
Sveins fisk 13410 gram
Begge to... 20415 gram til sammen :P
Etter en rolig periode titter vi på klokka og konstaterer at den er halv fire. Vi bestemmer oss for at det får holde for i natt, og begynner å pakke sakene. Vi rasker sammen det vi kan finne, satser på at det er alt vi hadde med oss, og stapper bilene fulle. Før vi kjører spør jeg Svein om vi egentlig helt fatter hvor sykt dette har vært, og hvor stort dette var, og han svarer at det tror han ikke vi gjør...
Dette er den sykeste, verste, villeste og sterkeste fisken jeg har vært borti noen gang. For en sinnsyk opplevelse dette har vært, en tur som kommer til å bli husket resten av livet!
Takk til alle gutta for en knalltur, takk til Øyvind for research, takk til Erling for tipsing om metoder og plasser, og takk til Svein for kjøring.
Tilbake om ikke lenge? Joa, mulig det!
Noen turer er ikke til å tro.
Noen turer klaffer så pass bra at man på en måte blir overrasket. Ja, letter sjokkskadd sitter man igjen etter endt tur og ikke helt fatter at alt stemte så pass bra som det gjorde. Man sitter der, med et litt fårete flir om munnen, ser litt åndsforlatt ut og klarer ikke egentlig å snakke så masse. Mye en reaksjon på at man for kort tid siden hoppet og spratt rundt på ei brygge og skrek i glede og skrekkblandet fryd over hva man var med på. En slags kollaps antageligvis...
Dagen begynte som den ofte gjør, med at jeg kom ti minutter for sent til jobb. Dagen gikk med til å selge billige fiskesett til de lokale polske snekkerne, svenskepilker til gamlekara fra strilelandet og litt forskjellig småtteri til diverse tyske turister. Alt ved det normale altså. Eller, helt normalt var det ikke. Tiden gikk ørlite grann senere enn den vanligvis gjør, og jeg var stadig borte på det gamle vraket av en PC vi har (seriøst, jeg mistenker at den er dampdrevet) for å titte på noen bilder. Bildene er tatt på plassen jeg skal fiske på senere på dagen, og jeg blir lettere skjelven når jeg tenker på hva som er mulig å ta der.
Dvs, en Conger conger er ikke egentlig mulig å ta. Det er en av disse umulige myteomspunnede artene man hører om, drømmer om, og håper på å få en vakker dag. Uten noe særlig stort håp, må legge til det. Nei, man regner med at det blir med håpet, og anser det som en så vanskelig og umulig oppgave at man rett og slett ikke har tid til å starte på et slikt prosjekt. Det virker FOR umulig og tidkrevende.. Man har hørt om havålgutsinger som har levert en fisk på land i løpet av hundrevis av fisketimer, og tenker at «jaja, man får da i alle fall en tur sammen med hyggelige folk, og kanskje ei lita lange som bifangst?» Havålen er jo umulig, så den får man ikke. Allikevel går man med et ørlite håp bakerst i hodet. En bitteliten tanke man ikke tør tenke, men som allikevel ikke riktig slipper taket. «Tenk om, tenk om, tenk om!!» Men noe stort håp, det er det ikke.
Klokken ble fire, den siste tyske turist ble pælma ut av butikken, jeg kastet meg på sykkelen og har sjelden før syklet så fort opp bakkene til Sandviken og hjem. De sakene som ikke allerede lå klar i sekken ble slengt oppi, litt mat ble fortært foran pcen og plutselig er Svein der, med åpen bil og sitt alminnelige glis rundt munnen. Saker og ting blir plassert i bilen, jeg slenger meg inn og vi er klare for tur. På veien opp snakker vi litt om ålen Erling fikk, og hvor hinsides rått det ville være å få noe liknende. Egentlig bare samme arten. Eller, egentlig bare få se en. Eller håve en. Vi har selvsagt ikke de helt store forhåpningene, men så var det den lille tanke helt bakerst i hodet da. «Tenk om, tenk om, tenk om!!»...
Vi finner frem, velter ut all bagasjen (det blir endel når kystmeiterne er på tur), setter opp stangstativene og rigger opp stengene. Jeg slenger først ut et vanlig pulleytackle med sirkelkorker for å forsøke meg etter piggskata. Litt tidlig på kvelden for havål ennå sier jeg. Egentlig er jeg vettskremt ved tanken på hva som antagelig befinner seg i steinhaugen under oss. Karpestanga blir rigget og plassert i det jeg tror er nogenlunde riktig retning i forhold til hvor de tidligere skatene har blitt tatt. Setter meg ned og begynner å rigge havålfanger. En 20 - 30 cm lang stålvaier med en 8/0 Cox & Rawles J krok i enden. Smeller en glidebom på sjokkfortommen og fester wieren med krok og diger bloddryppende makrellbit på utenfor der og pælmer dette avgårde med surfstanga. Strammer til og setter meg ned, rimelig sikker på at jeg i alle fall har gjort endel ting rett i forhold til plassering av agn. Nå er det bare å vente på skumringen og at ålene skal bli aktive.
Etterhvert dukker Erling opp, det samme gjør Øyvind, og etter at de har rigget seg til setter vi oss ned med en kaffe og prater litt om løst og fast. Mest fast egentlig, da samtalen til stadighet dreide inn på havål... I blant skjer det rare ting med stengene. Et lite klikk, et lite pip, slakk på snøret, bomfast i bunn på tackle som for ti sekunder siden lå bra til, store makrellbiter som er bitt tvert av. Vi tenker vårt, men er litt redde for å si noe, da det på sett og vis er for sprøtt at det skulle være noe særlig aktivitet så tidlig på kvelden, eller rett og slett havålaktivitet av noe særlig stor grad i det hele tatt..
Litt over ti skjer det noe. Etter endel bomtilslag på noen smårun piper det i varsleren til Erling. Et pip. Et til. Det SKRIKER i varsleren og Erling slenger seg ned i røysa og tar tak i stanga. Gir et kjapt og kontant tilslag og den sitter! «Havål», sier Erling, som om det skulle være den mest naturlige ting av verden. «Garantert havål, og den er relativt stor». Erling får løftet fisken fra bunn, og begynner arbeidet med å hindre at den går ned i steinura. Det er ikke rom for å kjøre den i noen særlig grad, da mulighetene den har for å gå ned i sprekker rett og slett er for mange. Jeg hopper ned til Erling med en stor laksehåv og venter, i skrekkblandet fryd, på å få se fisken. Når den dukker opp i overflaten holder jeg på å pisse på meg. Der er den, den umulige fisken. Og FOR et beist av en fisk! Fy steike satan for et råskinn! Den gjør noen vannvittige sprell, og jeg ser jo selvsagt kjapt at håven ikke er stor nok, men det er bare å forsøke som best man kan. Etter et par mislykkede håvingsforsøk hvor fisken har plasket og herjet så pass at jeg er sikker på at den skulle slå seg av og stikke når som helst får jeg endelig håven inn rundt halen. Etter det er det bare å løfte fisken opp. Tenker jeg... «I hælvete, den er TUNG!» skriker jeg, og det blir mer haling enn løfting for å få håven med fisk i opp på kaia, men opp kommer den, og vi kan juble for nok en ål av sykt kaliber på land. Avkroking og veiing er et kapittel for seg selv, ålen buktet seg og sprellet og slo med halen så mer enn en av oss fikk seg en smekk,men til slutt får vi rullet dyret over i karpesekken. Jeg løfter opp, og ser på vekta. «Din andre over 10 kilo er et faktum» Sier jeg til Erling. Vekta viser 11400gram, og Erling er den gladeste mann på vestlandet. Fisken blir behørig fotografert, for så å bli sluppet tilbake i sitt rette element.
Avkrokingen er ikke alltid like lett... Pass fingrene!
Litt liten plass?
Hva skal man si... Dette er en stor fisk...
Vi sitter igjen på land, lettere sjokkskadde, og med en veldig god følelse i kroppen. Vi har fått en Conger på land, en svær en, og turen er langt fra mislykket. For min del var bare det å skulle håve beistet mer enn nok action på en kveld, så det tok litt tid før den verste skjelvinga ga seg gett... Vi setter oss til slutt tilbake i stolene, og venter på fler fisk Litt mer optimistiske nå. «Mye vil ha mer» er det noe som heter, og dette gjelder i aller høyeste grad havål. Har du først fått en på kroken kan du knapt vente på den neste. Det som kjennetegner praten vår fra nå av er en større tro på at en av oss andre også kanskje kan få en ål. Optimismen øker, og denne «Tenk om, tenk om, tenk om!!» fra tidligere i kveld kryper lenger og lenger frem i hodet. Timene går, og Erling begynner å bli litt urolig. Det skulle jo vært utgjort om det bare var han som skulle få fisk, guiden, som at på til har fått en diger en før... Plutselig skriker det i en varsler igjen. Erling sin... Igjen... Tilslaget kommer, og ålen sitter. «Liten» sier Erling, og det hadde han rett i. Et lite slips av en ål på rundt halvannen kilo dukker opp. Er det conger, eller vanlig ål? Joda, en havål, men bitteliten. Fisken går på sjøen igjen uten noe mer dikkedarier. Det er de store vi skal ha.
Erlings bekymringer på vegne av oss andre øker, han ser gjerne at vi også skulle kunne få litt fisk. Vi er derimot optimistiske, og uansett fornøyd med kvelden. Så skjer det. Det går på snella til Øyvind. Han løper bort, løfter, og fisken sitter. «Havål!» kommer det kjapt fra ham, kjapt etterfulgt av et «NEEEEEI!!!» Fisken har gått løs, og vi har fått nok en bekreftelse på at sirkelkroker ikke er noe særlig å bruke på havålen. Her må man ha muligheten til å gi et skikkelig hardt tilslag, og da er det J-kroker som gjelder. Store J-kroker.
Det går litt tid, Svein begynner å sige ned i stolen, gammel som han er, da det kan anes noen ørsmå bevegelser i stangtuppen hans. «Det er noe bortpå hos deg Svein» sier jeg, og mannen er ikke sen om å løfte stanga fra tripoden og slå av baitrunneren. Han kjenner på sena og konstanterer at joda, det er noe der. «Tilslag», nærmest hvisker jeg, og nesten før jeg er ferdig med å si det smeller han til. «JADDA!!» Vræler den gamle mann. Fisken sitter, og den er diiiger! Svein skriker og hoier, dette er det sykeste den gamle kroppen har vært med på hva sportsfiske angår, og det sier litt, så gammel som han er. Glemt er alle turene til Skogseid hvor han kun har fått bleike halvkilosrøyer, glemt er alle kystmeiteturene uten fisk. Det eneste som står i hodet på mannen nå er at denne er svær og den skal opp og FYYY FAEN så fett dette er!!! Igjen tar jeg håven og stiller meg klar. Svein står oppe på brygga, og jeg er litt stresset for at han ikke skal ha god nok kontroll der oppe fra. Det er et lite stykke ned til vannet, og ikke spesielt lett å komme seg ned dit med diger illsint havål i andre enden av snøret. Til slutt ser vi fisken... Og FOR en fisk! Om jeg holdt på å tisse på meg under landingen av Erling sin fisk, var jeg tett opp til å bæsje på meg denne gang. Dette var virkelig djevelen selv, og noe så veldig som den ikke var interessert i å komme på land. Kortskaftet håv som jeg hadde, klart jeg rett og slett ikke komme langt nok ut til å få den over halen. Erling kommer ned med en klepp, og samtidig som han får kleppen såvidt inn klarer jeg å få håven over halen på fisken. Bra var det, for i samme øyeblikk ruller fisken som om den var konstruert og designet spesielt for det formålet, og Erling står igjen med en tom klepp. Jeg derimot, har håven full av conger, og får løftet dette opp på en stein. Spinkel som jeg er trenger jeg hjelp til å løfte dette opp ura i mørket, og sammen får Erling og jeg løftet håven med den sprellende ålen opp på kaien, til en mann så glad at jeg ikke har sett makan. Svein var så fra seg av glede at han hoppet, og vi andre så på hverandre med store øyne og tenkte at dette kunne pokker ikke være sant. Fyttifeita for en fisk! Avkrokingen skjer kjapt, med en del ikke så kule sprell hit og dit (Jeg sier det igjen, FOR en fisk, at denne skal ha knust inventaret i småbåter tror jeg helt klart på), et par ganger måtte vi stoppe den fra å stikke rett tilbake i sjøen. Over i karpesekken, som fremdeles var for liten, og på med vekta.
I det jeg skal til og løfte vekta hører jeg Øyvind si: «øøøh, Åsmund... Det går på stanga di...». Jeg slenger fra meg det jeg har i hendene, hopper med fare for liv og helse ned i steinura, og hiver meg over tripoden. Jeg løfter stanga fra varsleren, strammer bremsen på Power Aeroen og gjør et kontant tilslag. Å fyttisteike som det var liv i den andre enden!!! «FIIIISK!!» skriker jeg, og er ganske sikker på at dette er rette sorten. Den stanger og røsker og nykker så mye i stanga at jeg blir helt svett. Jeg planter bena godt på en stor stein, lener meg bakover mot en lignende, og begynner å pumpe fisken opp fra bunn og over steinura. Nervepirrende er bare forbokstaven. Mens jeg kjører fisken min hører jeg at ålen til Svein blir veid til 13410 gram. Dagens største, med andre ord. Denne er ikke så stor, men definitivt stor nok. Jeg begynner så smått å bli litt stressa, for jeg kan se knuta på sjokkfortommen uti vannet, og det er ennå ingen på plass med håv... «Seriøst guttær, har jeg INGEN venner her??!» roper jeg, mens de stakkars gutta løper frem og tilbake i kaoset som råder på kaia, «hvor er håven?», «ta bilder», «noen som har lys?», «jeg ser ikke en dritt»! Til slutt ser jeg Erling hoppe ned ved siden av meg, med håv i den ene neven og klepp i den andre. «Ta den med håven» sier jeg, «den er ikke så enorm». Og der kommer den til syne... Jeg hadde antatt at det var en conger, men det var godt å få det bekreftet. Et par rullinger og plaskinger etter lå fisken trygt plassert i håven, og jeg kunne bryte ut i et gledeshyl av de sjeldne. Opp på kaien, hvor Svein fremdeles blir fotografert med sin fisk er det masse rot og kaos. Vi får avkroket nok en fisk, rullet denne over i karpesekken, og jeg løfter vekta. 6993... «Skulle gjerne hatt den over 7» sier jeg til Erling. «Javel» sier han, «vi får løfte den helt klar av bakken da». Vi løfter den opp så hele halen er over betongen, og vekta drar seg til 7005 gram. «JAAAAAAADAAA!!!» Ikke så stor som Svein og Erling sin, men det gjør selvsagt ikke noe. Jeg er hinsides glad for min første havål, og vet ikke om jeg skal le eller grine eller juble eller hva... Plutselig går det opp for oss... Vi har to (2!) Conger på land samtidig... Vi antar at det ikke skjer så veldig ofte, og får tatt noen bilder av begge fiskene med fiskere. Etter bildesessionen er det ned i ura med fisken, noe som i seg selv er et hasardiøst prosjekt i mørket på glatte steiner. Fiskene kom seg til slutt ut i sjøen igjen, og svømte tilsynelatende friske og fine tilbake til bunn. Svein klarer ikke å si et ord, jeg klarer ikke å sitte stille og begge er så glade, så glade så glade... For et sjokk denne fisken påførte oss. Gratulasjoner og klemmer (svært maskuline sådan) blir utdelt, og etter en stund klarer jeg å samle meg til å agne om og slenge ut igjen. Svein klarer ikke. Vi fisker i kanskje en eller to timer til, og Svein får ikke til å samle seg så mye at han får slengt ut nytt agn. Mannen er i sjokk, og vi forstår ham så godt så godt. La det være sagt først som sist, Ingen har fortjent denne fisken mer enn Svein. Ingen.
Min fisk 7005 gram
Sveins fisk 13410 gram
Begge to... 20415 gram til sammen :P
Etter en rolig periode titter vi på klokka og konstaterer at den er halv fire. Vi bestemmer oss for at det får holde for i natt, og begynner å pakke sakene. Vi rasker sammen det vi kan finne, satser på at det er alt vi hadde med oss, og stapper bilene fulle. Før vi kjører spør jeg Svein om vi egentlig helt fatter hvor sykt dette har vært, og hvor stort dette var, og han svarer at det tror han ikke vi gjør...
Dette er den sykeste, verste, villeste og sterkeste fisken jeg har vært borti noen gang. For en sinnsyk opplevelse dette har vært, en tur som kommer til å bli husket resten av livet!
Takk til alle gutta for en knalltur, takk til Øyvind for research, takk til Erling for tipsing om metoder og plasser, og takk til Svein for kjøring.
Tilbake om ikke lenge? Joa, mulig det!
Kommentera